3. mai 2012

Det er økende diskriminering i Horten


hvis vi skal tro på Ap's Anjum Warriach. I interpellasjon i kommunestyret Mandag 30/4 tok Ap´s representant opp diskriminering i arbeidslivet. I den sammenheng uttalte han om diskriminering at "Dette er en trist og uheldig utvikling som går i helt feil retning."

Jeg må si at jeg stusser over denne virkelighets oppfattelsen. Hvilken begrunnelse har han for å hevde at diskriminering i arbeidslivet går i feil retning? Jeg har ingen problemer med å være enig i at diskriminering i arbeidslivet foregår på bakgrunn av etnisitet, funksjonshemming, kjønn,seksuell legning, alder, utseende osv. Det jeg reagerer på er virkelighets beskrivelsen av at vi har en utvikling som går i feil retning når det gjelder dette. Hvordan dokumenter han dette?

I Interpellasjonen henviste han til en forsknings rapport som medførte at daværende Barne- og Likestillingsminister, Audun Lysbakken, med brask og bram uttalte at det foregår massiv diskriminering i arbeidslivet basert på etnisitet. Pressen og enkelt politikere kastet seg på og brukte uttrykket fra konklusjonen i rapporten "Substansiell diskriminering" og at søkere med pakistansk navn hadde 25% mindre sjanse til å bli kallt inn til intervju enn søkere med norsk navn.

Nå har det gått noen måneder og jeg lurer på hvor mange av de som bruker uttrykkene og tallene fra rapporten det er som egentlig har lest hele rapporten og sett på metodikk og tallmaterialet som fremkommer der?
  • 25% mindre sjanse høres betydelig ut ikke sant? Ser vi på tallene og hva dette betyr så må Kamran og Saera skrive 4 søknader for å bli kalt inn til intervju, mens Andreas og Ida må skrive 3 søknader. I mitt vokabular klarer jeg ikke å hente frem uttrykk som massiv og substansiell for denne typen tall.
  • Ser vi på tallene så viser de at Saera(minoritets kvinnen) kalles inn til intervju oftere enn Andreas. Ida kalles inn til intervju dobbelt så ofte som Andreas. Betyr dette at Andreas blir diskrimert sammenlignet med Saera og Ida?
  • I rapporten understrekes det at likebehandling er det vanligste utfallet.
  • Det skrives at det er mindre etisk diskriminering i Norge enn i andre land.
I tillegg er det noen problemstillinger jeg reagere på at ikke er belyst nærmere i rapporten. Det ble ikke dokumentert at søkerne faktisk behersker norsk godt. Forskerne vet ingen ting om hvor mange søkere det var til hver enkelt jobb og etnisiteten til de som søkte. Forskerne vet ikke noe om andelen med minoriets bakgrunn som ble kallt inn til intervju, og de vet ikke noe om bakgrunnen til den som faktisk fikk jobben. De konkluderer utelukkende basert på sine 4 fiktive personer og deres innkallings frekvens til intervju. Det betyr at en arbeidsgiver som ikke innkalte Kamran eller Saera til intervju settes inn i statistikken for diskriminering. Forskerne utførte intervju med 42 av 900 arbeidsgivere i etterkant. Der kom det fram at i et av tilfellene hvor forskernes minoritets søker ikke var kallt inn til intervju, faktisk var annsatt en med Iransk bakgrunn. Hvor mange flere tilfeller var det av denne type sammenheng?

Jeg ønsker ikke å bagatellisere dette problemet, men jeg skulle ønske at man kanskje kunne legge vekk de store ordene slik at vi kan få en balansert debatt om problemene. For det er et problem. Når Norges største Pizza kjede, i buskerud regionen i stillingsannose for pizza baker krever at søker snakker flytende norsk og må vedlegge bilde, da er det noe riv ruskende galt med ansettelses politikken hos enkelte arbeidsgivere.

Samtidig ser vi at det er arbeidsgivere som velger gode løsninger for å fokusere på reelle kvalifikasjoner istedet for å fokusere på støy.

Jeg er så enkelt skrudd i hodet at jeg tror at vi ved å trekke frem de gode eksemplene, kommer lenger enn å lage generelle svartmalings beskrivelser.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar