2. oktober 2012

Et eventyr starter jo alltid med

Det var en gang. Så la oss starte med det her også. La oss late som om dette er et eventyr.

Det var en gang en ung jente, la oss kalle henne Lise. Hun hadde gjennom livet slitt med å motivere seg gjennom skolen. Etter langt og lengre enn langt kom Lise inn i NAV systemet, og ved hjelp av opplærings kontoret i fylket fikk Lise tilbud om et tilrettelagt lærings opplegg som lærekandidat i barne- og ungdoms-arbeiderfaget. Det ble forsøkt å plassere Lise i en barnehage i hennes hjem kommune, men det var ingen rom i noen av kommunens barnehager. Etter langt og lengre enn langt fikk Lise praksis plass i en privat barnehage i sin hjem kommune.

Lise viste seg å være så oppegående at barnehagen og opplæringskontoret, sammen med Lise, bestemte at Lise kunne klare å gjennomgå et tilnærmet likt lærings opplegg som en helt vanlig lærling gjennomgår. Men,  et slikt opplegg krever at Lise også må ha praksis i en SFO avdeling. Siden Lise er en ung jente, som lever på ytelser fra NAV og ikke har så mye å rutte med, tenkte opplærings kontoret og barnehagen at det ville være naturlig at Lise fikk praksis plass i sin hjem kommune. Etter langt og lengre enn langt besluttet kommunen at det ikke var plass til Lise på kommunens SFO avdelinger. Kommunen mente det ville være for mye bry med en slik jente.

Historien ender så langt med at nabo kommunen ropte over kommune grensen : Kom til oss! Vi vil gjerne hjelpe en oppegående og flink jente som deg.

Så kan vi fortsette å late som om dette er et eventyr og se på at vi har et system hvor vi ikke evner å hjelpe de svakeste av de svake, eller så kan vi oppfordre "systemet" til å gå inn i seg selv og tenke gjennom følgende. Hva er det med meg og min organisasjon som gjør det så mye vanskeligere å ta imot lærekandidater enn i de andre kommunene i fylket? Det har ingen kostnader annet enn at noen må gi litt av sin tid til å veilede disse ungdommene. Faktisk utgjør de jo en ressurs i den perioden de er utplassert. Lise er dessverre  ikke enestående i denne sammenheng, hun er bare en av mange som opplever det lite romslige systemet vi har latt gro til.

Vi har mange flotte ungdommer i denne kommunen som av ulike årsaker faller utenfor det etablerte undervisnings løpet,  vi som samfunn har definert som porten til evig lykke og velstand. Dette er unge mennesker, som hvis de gis en mulighet til å bli sett, hørt og veiledet, vil være i stand til å ta kontroll over sine egne liv og sin egen livssituasjon. Er det ikke nettopp det vi ønsker at de skal klare?



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar